Utdelingen av Zola-prisen 2012 i Nobelinstituttets festsal i Oslo 16.01.2012.
Det er med stor glede og stor respekt jeg kan overrekke Zola-prisen 2012 til Kåre Bakken.
Han er en meget verdig prisvinner som gjennom 33 år har arbeidet i samsvar med foreningens statutter: ”Prisen for sivilt mot – Zolaprisen – skal tildeles enkeltpersoner som åpent og uredd har avdekket eller motarbeidet forhold i Norge som truer grunnleggende verdier: Mennekeverd, demokrati og rettssikkerhet”. Det er disse verdiene som har vært rettesnor for Kåre Bakkens hjelp og støtte til flyktninger og asylsøkere.
Det var tilfeldigheter som førte ham inn i dette arbeidet, men det var ikke tilfeldigheter som fikk ham til å fortsatte – det var egne valg. Han hadde sett at flyktninger og asylsøkere levde i en vanskelig, ofte bokstavelig talt håpløs, livssituasjon, og han tok konsekvensen av det han så.
Det startet i 1978 i en boligblokk i Åsane ved Bergen. Her bodde Kåre Bakken med kone og barn, og i etasjen over flyttet det plutselig inn fire gutter mellom 10 og 21 år – foreldreløse båtflyktninger fra Vietnam. Andre naboer irriterte seg over guttene som lekte og bråkte, ikke tok de trappevasken heller. Men Kåre Bakken visste råd, han ringte på døren, presenterte seg som ”pappa” og brukte kroppsspråk for alt det var verdt.
På den tiden eksisterte det ikke noe UDI, og sosialkontoret hadde ansvaret for guttene. For dem betydde det en meget enkel boform: fire madrasser på soverommet, fire stoler i stua og kjøkkenet, servise og utstyr til fire, ikke radio, ikke TV. Og besøk fra sosialkontoret to ganger i uka. Besøkene fra naboen under ble langt flere, og guttene fikk dermed språkopplæring med naturmetoden. Og særlig for den yngste gutten ble Kåre Bakken en god farserstatning.
Et par år senere fikk han nærkontakt med andre flyktninger, denne gangen chilenere, som var innkvartert i nærheten. Han var ikke sen om å åpne hjemmet sitt, og det ble mange huskonserter med sang- og musikkglade chilenere. De stiftet også et band sammen med sønnen i huset, som ble så begeistret for sine nye venner at han også lærte seg språket.
I 1987 flyttet Kåre Bakken til øysamfunnet, Batalden, utenfor Florø. I årene som fulgte utviklet det seg stadig mer alvorlige konflikter på Balkan, og han, som alle andre, satt trygt i godstolen og fulgte med på TV. Flyktninger fra Bosnia og Kosovo begynte å strømme inn i landet, og sønn, datter og svigersønn startet flyktningemottak med 100 plasser. Kåre Bakken satt fortsatt i godstolen, og han forundret seg over de unges enorme engasjement for flyktningene. Han koplet ikke dette sammen med sin egen innsats, som han betraktet mer som folkeskikk og vennlighet.
Men høsten 1994 fikk vennligheten en annen karakter: En ung desperat bosnier sto på trappen og ba om hjelp. Politiet tvilte på hans identitet, de ville sende ham og familien tilbake til Balkan, og utreisedatoen var allerede passert. Kåre Bakken hørte på historien, ble etter hvert overbevist om at bosnieren snakket sant, og at han og familien ville være i stor fare ved retur til hjemlandet. Det ble raskt ordnet med opphold i et lite bedehuskapell, og dermed begynte en slitsom og langvarig kommunikasjon med myndighetene. Men etter halvannet års kamp, store telefonregninger og høye papirbunker, ble vedtaket omgjort, og familien fikk bli i Norge.
Denne saken fikk en lykkelig slutt – og den beviste samtidig at myndighetene tok feil. Det gjorde de også i en lang rekke saker, som Kåre Bakken etter hvert engasjerte seg i. Ofte kunne prosessen ta flere år, og for de berørte var den fysiske og psykiske påkjenningen enorm. Blant flyktninger som søkte hjelp hos Kåre Bakken, var det spesielt mange kvinner med barn, og han begrunner det slik: Kvinner blir ikke tatt alvorlig nok, når de skal begrunne hvorfor de flykter. Bakgrunnen er ofte at mennene forlater hjemmet for å delta i krigshandlinger, og kvinnene sitter igjen med stor sjanse for å bli mishandlet og voldtatt. De ytterst få som greier å flykte med barna, blir ofte avvist når de endelig kan søke beskyttelse i et annet land.
Kåre Bakken har ikke lagt inn årene, han har fortsatt prosjekter på gang, selv om kampen mot byråkrati og skrivebordsmakt har kostet mye tid, krefter og penger. I dag kan 65 mennesker – 25 voksne og 40 barn – takke ham for at de har lovlig opphold i Norge. De kom fra forskjellige land med forskjellige historier, og de fleste fikk opphold på humanitært grunnlag. Han lovet dem aldri et vellykket resultat, men han lovet å hjelpe dem så langt han maktet. I hvert enkelt tilfelle var han overbevist om at vedkommende trengte beskyttelse. Men det hører også med at han svært ofte måtte be asylsøkere om å aksepterte avslaget. Han forsto at deres begrunnelse for å søke asyl ikke ville tilfredsstille FNs krav til status som flyktning med behov for beskyttelse.
Flyktninger og asylsøkere har en mer eller mindre dramatisk bakgrunn. De er ofte redde, psykisk nedbrutt og traumatisert, og livvsituasjonen i Norge kan forsterke traumene. Her kan de risikere å leve i måneder og år uten kontroll over eget liv, uten rettigheter, uten statsborgerskap. Det gjelder tusenvis av mennesker i dag. Noen kan tvangsreturneres, men velger å leve i skjul. Noen vil ikke returneres, og noen kan ikke returneres. De bor på asylmottak, hvor usikkerhet er det eneste sikre. Og de lever i skjul på loft og låver, i kirker og kjellere. De lever i ingenmannsland, uten rett til arbeid, til utdanning, til førerkort, til bankkonti… Når de i det hele tatt overlever, skyldes det ildsjeler som Kåre Bakken og hans nettverk og sympatisører, også innen jus og kirke, politikk og organisasjoner. Men de lokale støttegruppene som stiller opp i hverdagen betyr kanskje mest. Og det bør være et tankekors for myndighetene at slike støttegrupper vokser fram over hele landet, nesten som en ny folkebevegelse.
Vi har nettopp feiret 150-årsdagen for Fridtjof Nansens fødsel, og er med rette stolte av ham. Han var som kjent sterkt engasjert i flyktningenes situasjon, han ble også valgt som Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger. Men Nansen har også fått sitt navn knyttet til en annen støtteordning for mennesker på flukt – Nansenpasset – et spesielt reisedokument for statsløse flyktninger, som ga dem rett til å bevege seg fritt over grensene. Nansenpasset ble innført i 1922, det er nøyaktig 90 år siden – et viktig jubileum det også. En verdig feiring ville det derfor være å innføre dagens nye Nansenpass.
Vi lever i et rikt land med en velutdannet befolkning, vi lever i et veletablert sosialdemokrati som holder menneskerettighetene høyt – og vi bryter dem daglig. I artikkel 15 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter heter det: ”Enhver har rett til et statsborgerskap.” I artikkel 22 utdypes dette: ”Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet, og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som er uunnværlige for hans verdighet og frie utvikling av personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjoner og ressurser”. Dette er teorien, norsk praksis er noe annet. Her lever altså flere tusen mennesker uten statsborgerskap og andre rettigheter – og omkring 400 barn uten avklart status.
Myndighetene ønsker respekt for loven, men det kan de ikke vente. De kan derimot vente en økning av sivil ulydighet, fordi stadig flere opplever at loven håndheves brutalt og krenkende. Særlig gjelder dette når barn, som har bodd i Norge gjennom store deler av oppveksten, blir sendt ut av landet. Hvis norsk asyl- og flyktningepolitikk skal respekteres, må den i mye høyere grad inkludere menneskelige hensyn og konsekvenser. UNEs egne tall avslører at dette ikke er tilfelle. Mellom 2008 og 2010 fikk 1.286 personer opphold i Norge, etter at de først hadde fått avslag. I mange tilfeller betyr dette at mennesker som Kåre Bakken har gjort den jobben myndighetene burde gjort, nemlig å foreta en bred nok og grundig nok kartlegging av søkerens bakgrunn og motiver.
Myndighetene har loven på sin side, men Kåre Bakken og alle hans støttespillere har virkeligheten på sin. I denne virkeligheten lever mange mennesker et nedbrytende og uverdig liv, det er et faktum – uansett årsak til at de lever slik. Nedbrytende og uverdig er det også for rettsstaten Norge at vi lar det skje, og at vi fører en politikk på tvers av FNs menneskerettigheter. Mangel på humanitet og solidaritet gir samtidig et svært dårlig signal til nye generasjoner som etter hvert skal styre landet.
Men det fins også gode signaler, og de kommer fra medmennesker som Kåre Bakken. Han handler som han tenker, han tar konsekvensen av det han vet, og viser dermed at kunnskap forplikter! Ved å gi Zola-prisen til Kåre Bakken, gir vi samtidig honnør til alle dem som gjør en innsats for at flyktninger og asylsøkere skal få et bedre liv. Jeg er helt sikker på at han gjerne deler æren med dem.
Takk, Kåre Bakken. Lykke til videre, og gratulerer med Zola-prisen.
Sidsel Mørck
Leder i Zola-prisen