Utdelingen av Zola-prisen 2006 i Nobelinstituttets festsal i Oslo 13.01.2006.

Kjære prisvinner, tidligere prisvinnere, venner og kollegaer av Tordis, kjære rådsmedlemmer!

Det har vært mange gode kandidater til Zola-prisen i år og alle kunne ha fortjent en pris.  Vårt valg har imidlertid vært å gi den til Tordis Stigen Klausen fra Gvarv i Telemark.

Det har blitt hevdet at forskning på kvinner og kvinners sykdommer ikke har hatt – og fremdeles ikke har – en så høy status som tilsvarende for menn, noe som Tordis Stigen Klausen og hennes medsøsteres skjebne er et klart eksempel på.

Tordis har hatt et langvarig yrkesliv som tannlegesekretær og gjennom dette vært i daglig kontakt med amalgam, spesielt den dampen som amalgam gir fra seg under oppvarming over åpen ild. Hensikten med dette var å få amalgamet mykt.

Kvikksølvet ble så bearbeidet inne i håndflaten før det ble gitt til tannlegen som la det i pasientens tenner.  Underveis var det ikke til å unngå at kvikksølvkuler falt på gulvet, spredte seg i mikroskopiske bestanddeler og ble liggende der.  Denne prosessen kunne gjenta seg hver halve time gjennom en hel arbeidsdag.  Ingen advarsler ble gitt om at dette kunne være helsefarlig.

I dag vet man, blant annet ved målinger, at kvikksølv i luftkonsentrasjoner ikke må overstige en viss grense.  Disse grenser ble langt overskredet.

Det er videre kjent i dag at innånding av kvikksølvdamp gir farlige bivirkninger som kvalme, svimmelhet, hukommelsestap. Det kan ende med varig uførhet.

Disse skadevirkningene er det forsket på i andre deler av verden, New Zealand, Sverige og USA. Funnene bekrefter risikoen for varige helseskader.

Tordis historie er i korte trekk:

Hun var helt eller delvis i arbeid ved tannklinikken fra 1969 til 1992. I 1973 viser en helseattest at hun var helt frisk.  De plagene som kan relateres til arbeidssituasjonen startet i 1975 og ga seg utslag i gjentatte sykemeldingsperioder fra 1978. Da ble hun alvorlig syk.  Jeg tillater meg å sitere hennes tilstand, beskrevet i en artikkel i Morgenbladet skrevet av journalist Morten Andreas Strøksnes.  Jeg siterer:

”Hun ble sykemeldt fra stillingen som tannlegeassistent i et helt år.  Ingen skjønte hva som feilte henne.  Hun var fullstendig utmattet.  Ofte så hun alt i tåke, noen ganger ble hun fullstendig blind.  Hun hadde hormonforstyrrelser og voldsom hodepine.  For første gang i sitt liv ble hun deprimert.  Hun fikk spasmer.  Ekstremt høy og uregelmessig hjerterytme.  Store sår i munnen.  Tegn på nyresvikt og væskeansamlinger i bena.  Det hvite i øynene ble gult.  Hun utviklet astmaplager og kastet ofte opp. I munnen hadde hun metallsmak, og – som nevnt – svimmelhet, konsentrasjonsvansker og muskelsmerter. Symptomene ville kort og godt ingen ende ta.”

Dokumentasjon viser at hun har utviklet symptomer på kvikksølvforgiftning og påvirkning av kloroform.  Hun ble henvist av Rikstrygdeverket til Rikshospitalet, som samarbeidet med Statens Arbeidsmiljøinstitutt (Stami) 

Stami har tre hovedmål:

–          gjøre kunnskap om sammenheng mellom arbeid og helse kjent i Norge.
–          kartlegge miljø- og helseforhold og foreslå forebyggende tiltak
–          formidle kunnskap om sammenheng mellom arbeid og helse.

Vi er kommet frem til 1994,

Tordis så frem til utredningen fra Rikshospitalet.  Hun trodde hun skulle få støtte og hjelp til å finne ut av skadene hun var blitt påført i sitt arbeide og som hadde gjort henne arbeidsufør.  Men nei! Forunderlig nok ble hun henvist til en psykiater som ga henne diagnosen ”panikkangst uten panikk”. (Hva nå det kunne bety). Psykiateren vitnet senere mot henne i rettsaken om yrkesskadeerstatning, og retten valgte å høre på ham. Diagnosen ”panikkangst uten panikk”: Det slår meg at vi kvinner har måttet tåle meget av den simple grunn at livmor på gresk heter ”hysteria”!

Tordis har hele tiden gått tjenestevei med sine problemer uten å få noen støtte; fylkesleger i Telemark og Oslo, helseminister etter helseminister, direktøren for Rikstrygdeverket, Helsedirektoratet, Trygderetten og Pasientskadeerstatningen – alt uten respons. Til slutt gikk hun rettens vei og tapte overalt.

Det har kostet henne dyrt, både av krefter og midler. Hun falt simpelthen mellom to stoler.  Tordis fikk jo støtte fra en rekke utenlandske og norske eksperter, men måtte bekoste alt selv. Mot henne sto maktapparatet med alle sine ressurser.  Retten valgte å tro på vitnet fra Stami som sa at hun ikke hadde vært utsatt for nok kvikksølvdamp til å ha blitt skadet.  I tillegg støttet retten seg til en psykiater fra Rikshospitalet som hevdet at de objektive funnene av skade var psykosomatiske.

Nå har Tordis brakt saken inn for Menneskerettighetsdomstolen i Strassbourg. Det blir spennende å følge saken videre!

Tordis sak er ikke enestående. Det er tusenvis av medsøstre i inn- og utland som deler hennes skjebne.  I utlandet er forskningen kommet lenger enn her hjemme. Forskerne har kunnet påvise at arbeid i kvikksølvdamp kan gi reproduksjonsproblemer og økte aborttilfeller.

Videre har mange av de berørte kvinnene født barn med misdannelser. Noen har ført til døden.

Etter å ha møtt avvisende holdninger fra den norske ”øvrigheta” gjennom mange år, ser det ut til at det er interesse også her hjemme for å ta saken opp i den bredde den fortjener. NRK- programmet ”Brennpunkt” har behandlet stoffet i to omganger det siste halvåret. Det ledet til et tilsvarende program i dansk TV som resulterte i hundrevis av henvendelser fra interesserte og berørte kvinner.

Som vi forstår: Tordis sak gjelder ikke bare henne selv.  Hun har utrettelig kjempet mot norske helsemyndigheter, og gjennom sitt arbeid banet veien for at andre kvinner slipper å bli syke og uføretrygdet som hun selv.  Nå gjenstår det å se om Tordis og andre helsesekretærer som er skadet på grunn av arbeidsmiljøet skal få den erstatningen som de burde ha fått for lenge siden.

Det er nylig bevilget en million kroner til forskning på kvikksølvskader.  En million kroner er altfor lite, men gi i alle fall midlene til Universitetet i Bergen – sier Tordis Klausen – og får støtte fra den nyopprettede yrkesorganisasjonen Tannhelsesekretærenes forbund.

Folk som kjenner denne saken til bunns vil vite at jeg bare har løftet på en flik av teppet.  Den dag dette teppet er fjernet, vil det komme frem forhold i vårt helse- og rettsvesen som vi – vanlige samfunnsborgere – ikke har kunnet forestille oss.

Jeg er glad for, på vegne av ”Foreningen til fremme av sivilt mot”, å kunne støtte saken og deg ved å gi deg Zola- statuetten og ønske deg og dine medsøstre lykke til!