Utdelingen av Zola-prisen 2003 i Nobelinstituttets festsal i Oslo 13.01.2003
Det er med stor glede og respekt ”Foreningen til fremme av sivilt mot” gir Zola-prisen for 2003 til Thomas Mathiesen! Her har vi en prisvinner som i nærmere 40 år har arbeidet i samsvar med foreningens statutter – sitat:
”Prisen for sivilt mot – Zolaprisen – skal tildeles enkeltpersoner som åpent og uredd har avdekket eller motarbeidet forhold i Norge som truer grunnleggende verdier: menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet”.
Thomas Mathiesen er professor i rettssosiologi, men har ikke nøyd seg med å operere i et lukket akademisk forum som mange andre på samme faglige nivå. Han har i store deler av sin virksomhet vendt seg mot allmennhet og samfunn, og dermed tatt konsekvensen av at kunnskap forplikter. Tidlig i sin yrkeskarriere gjorde han Max Webers ord til sine: ”Politikk er en langsom boring i harde planker, med lidenskap og øyemål på samme tid”. På hans egne vegne kan vi kanskje tilføye: Og med en aldri sviktende tro på at det nytter!
I sin ungdom var Thomas Mathiesen i tvil om han skulle bli pianist eller satse på et akademisk yrke. Han valgte altså det siste – og det er vi glade for, uten å vite noe om en mulig musikalsk karriere. Det kan jo også hende at en kunstnerisk legning har vært med på å gjøre ham til en nokså uortodoks forsker – i større grad kreativ, spennende og utfordrende enn det som er vanlig i akademiske fagmiljøer. Det gjenspeiler seg også i språk og bildebruk, som ofte har en mer personlig stil enn det som ellers presenteres i tradisjonell sakprosa.
Han valgte altså faget sosiologi og ble Bachelor of Arts ved Universitetet i Wisconsin allerede i 1955. Senere tok han magistergraden ved Universitet i Oslo, og var etter hvert med på å bygge opp faget rettssosiologi, bl.a. sammen med Vilhelm Aubert.
Thomas Mathiesen ble dr. philos på avhandlingen ”The Defences of the Weak” (de svakes forsvar). Arbeidet bygget på langvarig og deltakende observasjon av forholdene på Ila sikringsanstalt. Han studerte fengselssamfunnet nedenfra, ikke utenfra eller ovenfra. Og denne posisjonen – å se samfunnet nedenfra – har han holdt fast ved gjennom hele sin videre kriminalpolitiske og allmennpolitiske virksomhet.
I 1968 var han med på å grunnlegge KROM, norsk forening for kriminalreform. De første årene satt han som leder, senere som styremedlem og i dag som vanlig medlem. Gjennom disse årene har han deltatt i planleggingen av ikke mindre en 30 store kriminalpolitiske konferanser – først og fremt her i landet, men også internasjonalt. Han har også vært medarrangør av en rekke åpne møter om kriminalpolitikk i KROM`s regi. Særlig i 70-årene var dette med på å løfte kriminalpolitikken ut av ekspertenes grep og gjøre den til et offentlig tema. I alle årene etterpå har KROM gitt viktige bidrag til utforming av norsk kriminalpolitikk ved å stille pågående og radikale spørsmål ved den etablerte orden. Og dette skyldes i høy grad Thomas Mathiesens innsats.
Hans forskningsområder er mange – rettssosiologi, kriminologi, utvikling av internasjonale overvåkningssystemer, massemediasosiologi, profesjonssosiologi og aksjonsforskning i politisk arbeid blant fanger. Mindre kjent er det kanskje at han også har vært opptatt av tvillingforskning.
Han driver undervisning av både jurister og kriminologistudenter på flere nivåer, og gir også doktorgradsveiledning. Og som gjesteforeleser og gjesteforsker har han besøkt universiteter i California, Warzawa, Bremen, Hamburg…..bare for å nevne noen. Den lange listen over foredrag i inn- og utland vitner også om en imponerende aktivitets- og arbeidsevne.
I etablerte samfunnsvitenskapelige miljøer verden over ruver han som en av de store sosiologer og samfunnskritikere i siste halvdel av forrige århundre. Alt tyder på at han vil etablere seg som en av de store også i første halvdel av dette århundre.
Det store publikum er nok likevel kjent med Thomas Mathiesen gjennom hans store antall artikler i dagspressen. Men bøkene hans er også lest av langt flere enn spesielt faginteresserte – kanskje fordi de har både temperatur og temperament og appellerer til fornuft så vel som til følelser.
Fra 1965 og fram til i dag har han utgitt 25 bøker, flere av dem oversatt til fremmede språk. I tillegg har han vært medforfatter i en rekke andre. Noen av bøkene hans har nærmest oppnådd kultstatus, for eksempel ”Det uferdige” som kom i førsteutgave i 1971. Som tittelen forteller er dette en hyllest til prosessen i seg selv. Han spør: Politiske organisasjoner blir ofte rigide og mangler dynamikk. Hva får dem til å leve og utfolde seg? Og han svarer: Alternativet er det vitale, det uavsluttede, det som er underveis – altså det uferdige. Med denne boken vant han den internasjonale bokprisen på verdenskongressen i kriminologi i 1978.
Samme år utkom en annen klassiker: ”Den skulte disiplinering”. En glimrende tittel- og et begrep som er gått inn i vårt vokabular, og som kanskje har enda større relevans i dag – 25 år senere. Her tar han opp senkapitalismens politiske kontroll. Noe av den foregår åpent, som direkte vold og opprustning av politiet – men tendensen går i retning av mer kamuflerte former for makt og kontroll. Den skjulte disiplinering er strukturell, lavmælt, vanskelig å avgrense- den er en del av vårt hverdagsliv.
Det vil føre for langt å nevne alle bøkene, men noen flere må fremheves:: ”Makt og motmakt” kom i 1982 – og tittelen fanger hele bokens intensjon: Å vise at det etablerte politiske systemet er fastlåst i sine egne strukturer, og at nydanning og gjennombrudd må skje utenom systemet.
”Timeglasset” fra 1983 må også nevnes. Her lanseres den samme oppfordring til å bryte med det bestående: De kritiske profesjonenes muligheter kan bare realiseres ved at de sprenger grensene for det snevert profesjonelle. Og her beskriver Thomas Mathiesen indirekte sitt eget arbeid. Han er nettopp eksponent for en som har sprengt grensene for det profesjonelle ved å kombinere akademisk virksomhet på høyt nivå med omfattende politisk engasjement!
Etter hvert gjorde han også medieanalyse til et viktig prosjekt, noe som resulterte i flere bøker: ”Seersamfunnet”, ”Industrisamfunn eller informasjonssamfunn” og ”Makt og medier” – som kom i tredje utgave i fjor. Her blir det gjengitt en interessant påstand av den amerikanske aviseieren J.G. Bennet i 1836: ”En avis kan sende flere sjeler til himmelen og redde flere fra helvete enn alle kirker og kapeller i New York til sammen – og tjene på det samtidig”. Dette ble altså sagt før radio og fjernsyn eksisterte. Når dette sitatet er tatt med i boken, er det for å vise både den åpenbare, men også ”den skjulte disiplinering” som ligger i massemedienes makt. I våre dager er det som kjent TV som har sterkest påvirkningskraft – ikke bare gjennom hva som vises på skjermen, men like mye gjennom hva som ikke vises!
I de siste årene har mye av hans samfunnsengasjement vært knyttet til moderne overvåkingssystemer, noe som resulterte i boken ”Om Schengen og globaliseringen av kontroll” i 2000. Kampen mot terrorisme er også et felt han har arbeidet med, nettopp i forbindelse med overvåking og kontroll av reelle og konstruerte fiender.
*
Thomas Mathiesen har gjennom hele sitt virke vist integritet og styrke i samsvar med statuttenes krav – sitat igjen: ”…åpent og uredd avdekke eller motarbeide forhold i Norge som truer grunnleggende verdier: menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet.”
Nettopp begrepene åpent og uredd karakteriserer hans arbeid. Kombinasjonen av en unik tålmodighet og sjelden stayerevne har skaffet ham mange motstandere, men forhåpentlig ingen fiender. Kritikken for sin kritikk av ”the establishment” – kanskje han vil kalle det motkritikk(?) – har aldri stoppet ham, tvert om virker det som om det har sporet ham videre og gitt nye utfordringer.
George Orwell og Aldous Huxley beskrev framtiden i to forskjellige scenarier: George Orwell så det slik: Sannheten vil bli sperret inne bak lås og slå. – Aldous Huxley så det slik: Sannheten vil bli utilgjengelig, fordi den forsvinner i et hav av likegyldighet.
I dag kan det se ut som Huxley fikk rett – ved at sannheten blir borte i likegyldigheten. Men Orwell har også rett, for likegyldighet kan indirekte fungere effektivt som lås og slå. Og Thomas Mathiesens uttrykk ”den skjulte disiplinering” er nettopp et bilde på de mekanismene som skaper et kaldere og hardere samfunn, rikt på materielle goder for noen – mens undertrykkende for mange.
Thomas Mathiesen har gitt seg selv en oppgave som han har fulgt lojalt gjennom hele sitt virke – å være en forsvarer for de svake og dermed en sterk talsmann for et bedre samfunn – for alle! Som fagperson og varmt medmenneske har han kjempet for rettferdighet og likeverd uten å skjele til egen fordel. Og han har gitt begrepet motmakt et stolt og verdig innhold. Hjertelig gratulerer med en høyst fortjent
Zola-pris!