Utdelingen av Zola-prisen 2012 i Nobelinstituttets festsal i Oslo 16.01.2012.

Ærede medlemmer i styret for Zola-prisen, kjære alle sammen;

I takknemlighet og ydmykhet mottar jeg Zola-prisen. I takknemlighet for at jeg kan stå her i dag som en representant for de mange tusen borgere som rundt om i landet fremdeles hegner om de gode gamle begrepene som har med medmenneskelighet å gjøre; forståelse, toleranse og evne til innlevelse. I ydmykhet, når jeg ser hvilket selskap jeg er havnet i av tidligere prismottakere – personer som i kraft av sitt personlige mot har avdekket og motarbeidet forhold som truer de grunnverdier som vårt samfunn er tuftet på, nemlig menneskeverd, demokrati og rettsikkerhet. Å engasjere seg for flyktninger som har fått sine søknader om å få beskyttelse i Norge avslått av våre utøvende myndigheter er ikke akkurat den enkleste fritidssyssel man kan befatte seg med — det kan jeg betro dere! Men det var jeg lykkelig uvitende om da jeg en dag i oktober, 1994 lovet å hjelpe en ung bondesønn fra Bosnia som plutselig sto i min stue på Fanøy sammen med sin kone og fire barn. Han var da bare timer unna å bli utransportert tilbake til krigshelvete på Balkan. Til rullings og svart kaffe i sene nattetimer ble jeg konfrontert med en helt uvirkelig utvikling i denne mannens tilværelse

Fra å drive en solid opparbeidet slektsgård i fredelig sameksistens med sine naboer var situasjonen forandret så og si over natten og utviklet seg raskt til den rene orgie i vold og likvideringer. Etter en meget dramatisk flukt på kryss og tvers gjennom Europa som hadde tatt nesten ett år, sto han nå fortvilet fremfor meg med et avslag i hånden og en utreisedato som var langt overskredet. Han virket helt utslitt og jeg forsto at han så på meg som sitt siste håp for å kunne redde sin familie. Dermed fikk Sogn og Fjordane fylke sitt første kirkeasyl, som ble det lille gudshuset ute på Fanøy — som vi den gang slett ikke var helt sikre på om det i det hele tatt var virkelig vigslet!

Etter uker med mange og inngående samtaler ble tillit utviklet oss i mellom og jeg ble overbevist om denne familiens rett til beskyttelse. Jeg forsikret ham om at dette ville løse seg fint når vi bare fikk forklart asylmyndighetene om de misforståelsene som trolig var oppstått i politiavhøret. naiv var jeg den gang —jeg skulle snart få erfare noe annet.

Tilfeldigvis var saksbehandleren den gang i dette mitt første fremstøt mot UDI en oppblåst pære som tydelig gav uttrykk for at dette lå utenfor meningmanns gjøren og laden – og i hvert fall ikke noe som jeg burde befatte meg med. For å si det slik: akkurat dette hans utsagn skal alle de flyktningene jeg siden har bistått være meget takknemlig for. For der og da startet nemlig mitt engasjement for flyktninger!

Jeg kunne underholdt dere i dagevis med de mest dramatiske skildringer fra disse menneskeskjebnene og også med de mest bisarre avgjørelser tatt innen asylforvaltningen. Historier som ville tatt fra dere nattesøvnen — håper jeg da. Men det er det her hverken tid eller den rette anledning for. Men likevel vil jeg her prøve å gi dere et kort lite innblikk i en hverdagssituasjon som jeg dessverre alt for ofte sto ovenfor som ansatt på asylmottak:

Visste dere at man kan lukte redsel? Jeg snakker ikke da om noe så fint som duft eller odør, men om lukt, en meget spesiell lukt — som, her i landet opptrer oftest i små gufne rom på asylmottak. I sene nattetimer, når barna later som om de sover, når alle ord er sagt og hver fornuftig tanke er stoppet opp og tårekanalene er uttømt over det nyåpnede brevet med det siste avslaget i. Når stivnede khopper, sitrende av nerver, farer sammen ved lyden av en bildør som blir slått i utenfor. Det er da du kjenner den, denne merkelige lukten som nærmest springer ut fra veggene og har en slags kjemisk og rå klamhet over seg der den fyller rommet med en øredøvende stillhet. Slik kjennes lukten av redsel ut, og du føler at den henger igjen i klærne dine lenge etter at du har forlatt stedet! Utsondret fra en mor, en far – fra foreldre med ansvar for barn — fra bunn fortvilte mennesker, medmennesker som trenger hårdt til en utstrakt hånd, for ikke å gli ned i den mørkeste avgrunn! Har du kjent denne lukten en gang vil du aldri senere ta feil av den.

Men jeg vil også fortelle dere om de episodene som ikke skjer hyppig, men er desto hyggeligere når de oppleves. De stundene når jeg kan knakke på døren med brevet fra Gud i hånden, brevet som forteller at nå er lidelsene over, nå kan de sove trygt om natten — de har fått oppholdstillatelse i Norge. Når demningen brister for redslene man har bært på lenge og gledestårene strømmer. Når jeg forlater dem for at de i fred skal få kjenne på denne nye og nærmest fremmede følelsen av trygghet. Det er da den kommer; – denne fantastiske følelsen av at man kan fly, ja, at man kan lette når som helst og bare sveve! En helt utrolig herlig følelse — det er belønningen – og noen bedre belønning klarer jeg ikke å tenke meg!

I en ideell verden ville nok de aller fleste av oss mennesker valgt å bo i våre respektive hjemland. Men dit hen er det dessverre enda et drøyt stykke igjen før vi er — om vi noensinne kommer der. Alt for mange korrupte og maktglade despoter sitter som regjeringssjefer og tyner sitt eget folk, driver etnisk rensing og skaper konflikter og krig med sine nabostater. Tilsammen er de kanskje ikke mer enn noen få hundretalls personer, men de har langt klart å produsere ca. 40 millioner flyktninger i verden. En liten brøkdel av disse finner veien til Norge.

La det være helt klart — jeg er ingen naiv person som har som mål å fylle landet vårt med flyktninger! Jeg innser at vi må ha et velregulert lovverk som er i stand til å ivareta landets innvandringspolitiske hensyn og samtidig hegne om asylinstituttet! En meget vanskelig balansegang, og jeg tror ingen misunner dem som skal utøve den! Men, få organer er helt feilfri, om noen. Med den store arbeidsbyrden i asylforvaltningen; UDI og UNE, hvor de skal skille klinten fra hveten i kompliserte saker så gjøres det av og til feil. Noe de vanskelig hverken vil eller kan innrømme, forståelig nok. Det er disse “feilbehandlede” sakene jeg har engasjert meg i. Etter utallige samtaler, som gjerne strekker seg over uker og måneder, blir jeg overbevist om at her er det begått feil av saksbehandler, denne personen trenger beskyttelse etter FN-konvensjonen, og rettsikkerheten er her ikke godt nok ivaretatt. Når jeg får dette klart for meg er det i grunnen ingen vei tilbake, da skal dette mennesket oppnå beskyttelse i Norge uansett hvor lang tid det skal ta! Dette kan

best illustreres ved å vise til at i saker som innehadde i snitt to avslag før de kontaktet meg, så varierte saksgangen fra 1,5 år for den raskeste og til 10 år for den lengste før de oppnådde å få lovlig opphold i Norge! Men jeg må jo også legge til at i 7 av 10 henvendelser om hjelp har jeg, etter å ha satt meg grundig inn i vedkommendes sak, måttet avvise søkeren da jeg vurderte avslaget som riktig.

Jeg har meget god samvittighet for alle disse menneskene jeg har hjulpet til å få opphold i landet vårt. I dag er de aller fleste av dem blitt norske statsborgere. Alle har de fått seg jobb, kjøpt seg leiligheter og eneboliger. Barna som tilbragte år av sin oppvekst på asylmottak er i dag flinke norske ungdommer som er i full gang med til dels meget gode utdannelser! Ingen av dem har langt lagt det norske samfunn til last. Bare vinn vinn for alle parter! Er det noe rart at jeg er stolt av dem?!

Jeg må også nevne det fantastiske privilegium det er å ha fått sjansen til å bli så godt kjent med alle disse menneskene fra så mange ulike kulturer rundt om i verden. Dette er blitt venner for livet. For en tid tilbake var jeg i Bergen en tur. Et fem-dagers opphold som jeg måtte fordele på fem overnattinger hos familier fra fem forskjellige nasjoner. I en hyggelig atmosfære hvor deler av interiøret, musikken, duftene og ikke minst smaken av spennende eksotiske retter, gjorde at man følte seg hensatt til fjerne himmelstrøk. En opplevelse var det da også under praten å få innblikk i hvordan dagliglivet artet seg i hjemlandene deres mens forholdene der enda var fredelig og normale. Da jeg var tilbake til heilnorske Fanøy igjen følte jeg at jeg kom tilbake fra reiser i fremmede land — og det helt uten dårlig samvittighet for ikke å ha kjøpt klimakvoter på unødvendige flyreiser! Jeg synes i grunnen synd på folk som ikke får oppleve dette ved at de bevisst holder avstand til våre nye landsmenn.

Norge, vårt lille land, er forandret. Vi er på forholdsvis kort tid blitt et flerkulturelt samfunn. En forandring som ikke kan reverseres. Mer intens er vi blitt en del av verden. Like lite som jeg kunne isolere meg fra storsamfunnet ved å flytte til fredelige lille Fanøy — like lite kan

Norge betrakte den øvrige verden fra sidelinjen lenger. Verden banker på – den banket på min dør på Fanøy — den har forlengst banket på Norges dør! Vi kan ikke som nasjon stille oss likegyldig til de store globale utfordringer og dermed ha nok med oss selv. Vi er alle og enhver passasjerer ombord i romskipet Jorden og er blitt avhengige av hverandres ve og vell, uansett hvor man bor på planeten og uansett hvilken klasse man reiser på! “Opportunity knocks” kaltes et poppulært underholdningsprogram som gikk på TV for noen år siden. Sjansen banker på — ja kanskje vi heller skulle se det mer slik – og være mer åpne for det potensiale av muligheter dette gir oss som samfunn enn istedenfor og bare fokusere på de problemfylte utfordringene!?

Jeg vil avslutningsvis minne om hva den franske forfatter Emile Zola – som har gitt navn til denne prisen og som døde i 1902, bare 62 år gammel — skrev den 13de januar i 1898 i et åpent brev til landets president under tittelen; “Jeg anklager”. Foranledningen var “justismordet” på offiseren Alfred Dreyfus som satt fengslet på Djevleøya for noe han var helt uskyldig i”.

Zola skrev:

“Nå vil jeg si sannheten, for jeg har lovet å si den når ikke rettssystemet av egen kraft vil bringe den frem, fullt og helt. Det er min plikt å tale, jeg vil ikke bli en medskyldig”

“Det er min plikt å tale, jeg vil ikke bli en medskyldig!” — “Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”. To forfattere, med hver sitt utsagn — men som betyr det samme. Altså: så lenge jeg vet og har kjennskap til, men likevel ikke reagerer overfor krenkelser og maktmisbruk som går ut over sakesløse personer, så er jeg å betrakte som medskyldig! Det er sannelig noe å tenke på for noen og enhver av oss!

Så har jeg en del personer å takke. For ingen må tro at dette har vært et sololøp. Ingenting kunne jeg ha utrettet helt alene. Først av alt må jeg rette en inderlig takk til min vidunderlige kone Karen og til vår sønn Truls for at de klarte å holde ut med en ektemann og en far som hadde “hodet i” UDI, UNE, Storting og Regjering når det sto på som verst. En varm takk til min sønn Rudi som vokste opp med chilenske flyktninger og som etter hvert også fikk resten av familien til å engasjere seg for flyktninger. En stor takk til min datter Anita og hennes mann Asbjørn som startet og drev i fem år den gang et av landets største asylmottak; Vestlandsheimen i Bergen, som ble ansett som et mønstermottak og hvor flyktninger søkte seg til i fra hele landet og hvor jeg ble ansatt som en av boveilederne. De gav meg dermed en mulighet til å få et innblikk i en verden som jeg nå i ettertid kan si at jeg ikke ville vært et øyeblikk foruten. Stor takk også til min øvrige familie, både barn og barnebarn – det føltes godt å kunne ha familieråd når det røynet som verst!

Takk til leger og helsepersonell som behandlet “ikke-eksisterende” personer! Takk til rektorer som tok barn inn på skolen utenom all formell prosedyre! Takk til folket i Telavåg som slo ring om en kvinne med sine to barn — en bygd som visste noe om konsekvensene av å sette seg opp mot overmakten! Ja, en stor og varm takk til alle dem som viste et hjertelag i en Marte Svenneruds ånd!

Jeg deler prisen med dere alle!

I dagens anledning er ikke min person så viktig. Nei, det viktige og det store er at en slik pris i det hele tatt har sett dagens lys. Den tjener som motkrefter mot det vi trodde ble begravet for godt i en bunkers i Berlin i 1945 og mot det hinsidige som vi smertelig fikk erfare som både nasjon og enkeltmennesker i fjorårets tragedie. Derfor går en stor takk også til de fem personene som våren 1997 tok initiativet til å opprette Zola-prisen – – – og sist, men ikke minst; en stor takk til det sittende styret og alle dets hjelpere, som på sin fritid arbeider for å opprettholde denne viktige prisen.

Jeg vil avslutte med en kommentar som Arne Næss noe beskjedent uttalte på slutten av et intervju med ham i et TV-program — et intervju hvor han fremførte en del filosofiske betraktninger om de menneskelige relasjoner – kulturer imellom. Han avsluttet med å si at;

“Det hele dreier seg egentlig dypest sett bare om ett ord — nemlig; – kjærlighet.”

En inderlig takk til dere alle sammen — og tusen takk for prisen.

 

Takk for oppmerksomheten.