Utdelingen av Zola-prisen 2009 i Nobelinstituttets festsal i Oslo 13.01.2009.

Tusen takk for Zola-prisen.

Spesielt når jeg vet hvem som sitter i styret i foreningen til fremme av sivilt mot, og hvem som har fått prisen tidligere.

Helt siden jeg var 14 år, har jeg ønsket å arbeide som journalist. Min første artikkel sto på trykk i Akers Avis/Groruddalens budstikke en gang på l960-tallet.

Svært nervøs ble jeg bedt om å dekke en juletrefest i Veitvedtsalen.

Det siste redaktør Kielland skrek etter meg, var at jeg måtte ta mange bilder – og skrive navnene på flest mulige.

– De som nevnes vil kjøpe avisen, sa han.

Og det er jo det mediebusiness dypest sett handler om: Det å få flest mulig lesere, seere eller lyttere.

Journalistikk er et fantastisk yrke. I bunn og grunn et privilegium.

Derfor må det brukes til noe skikkelig.

Vi som er journalister kan sette dagsorden. Vi har muligheten til å avsløre, til å avdekke, til å trenge innenfor de offisielle fasader og inn der makt utøves.


Undersøkende eller avslørende journalistikk er jo nettopp å avdekke handlinger og/eller operasjoner, som gjerningsmennene ikke ønsker skal bli offentlige – eller bli gjenstand for debatt eller forandring.

Enten det er i næringslivets direksjonsrom, i de politiske partienes møtelokaler eller der hvor generalene tar avgjørelser med konsekvenser for liv og død.

Da gjelder det å ha modige redaktører.

Dette med ikke å tro på alt man hørte og alt man så, lærte jeg først og fremst i SFs ukeavis, Orientering. Der arbeidet jeg i fire år. Redaksjonskomiteen besto blant annet av Jens Bjørneboe, Sigbjørn Hølmebakk, Sigurd Evensmo, Georg Johannesen og Finn Gustavsen.

Vi syntes det var et lite mirakel at Orientering, som var datidens eneste utenrikspolitiske opposisjonsavis, fikk leie kontorer i Folkets Hus, der Arbeiderpartiet og LO hadde sitt hovedsekretariat.

Den gang var jeg en stolt del av en nødvendig utenrikspolitisk opposisjon.

I dag finnes det i hovedsak ingen utenrikspolitisk opposisjon i Norge. Bortsett fra Fremskrittspartiet da, som vil at Norge skal delta i Irak-krigen og som støtter Israels myrderier på Gaza.

Siv Jensens angrep på legen Mads Gilbert, er kanskje det sjofleste politiske utspillet jeg har sett i dette landet i nyere tid.

Halvparten av Norges befolkning er mot at Norge skal delta i Afghanistan-krigen.
Vedtaket om dette er gjort av et enstemmig storting.

I desember vedtok vi å bruke en milliard kroner på å være i Afghanistan i 2009.

Ikke en eneste stortingsrepresentant stemte mot pengebruken.

Da er kritisk journalistikk viktig.

Da må journalister ikke la seg presse av generalene som ber oss marsjere i samlet tropp og slutte opp om krigen.

Som kjent tenkes de rareste tanker på innsiden av en offiserslue.

I min Orienteringstid regnet vi ut hvor mange barnehageplasser et jagerfly kunne finansiere.
Riktignok har SV sikret tilnærmet full barnehagedekning, men det henger likevel ikke sammen at SV har sagt JA til å kjøpe inn jagerfly for milliarder, laget av våpengiganten, Lockheed Martin.

Men det norske Oljefondets midler kan ikke plasseres i Lockheed Martin, fordi selskapet produserer både atomvåpen og klasebomber.

Dobbeltmoral? Ingen moral?

Hva slags moral?

SV er nå med på å styre to statlige våpenfabrikker som leverer våpen til krigsherrene i Afghanistan og Irak.

Norge jubler når Kongsberg Defence får kontrakt om å selge våpentårn til USA for åtte milliarder kroner. Slike våpentårn brukes hver eneste dag av USAs Stryker-brigader i Irak-krigen.

600 000 mennesker er drept i denne folkerettsstridige krigen.

Jeg går ingenlunde rundt og føler meg som en modig journalist. Men må innrømme at jeg er glad hver gang min stemme blir hørt.

Modige!

Det er de journalister som med fare for eget liv, avslører korrupte og brutale makthavere i land der menneskeliv synes lite verdt.

I Columbia, Haiti, Irak, på Filippinene, i Mexico , i Russland. Modige er de palestinske journalistene som ofrer liv og helse under krigen på Gaza. To av dem er drept i løpet av de siste dagene.

Det journalistiske forbildet ,Anna Politkovskaja, som ble drept i Russland i 2006, utfordret gang på gang makthaverne. Hun tok parti.

I boken: ”Mitt russiske testament”, skriver hun:

”Slik jeg ser det, kan ikke en sopp som vokser under et stort blad, bare vente og håpe på å overleve.
Noen kommer nesten helt sikkert til å få øye på den, skjære den av å sluke den.

Er du født som menneske, kan du ikke oppføre deg som en sopp”.

Robert Fisk, et annet journalistisk forbilde, sier at den beste definisjonen på det å være journalist er denne:

”Å utfordre autoritet, all autoritet. Spesielt når myndigheter og politikere drar oss inn i krig. Når de har bestemt at de vil drepe, og andre må dø”.

Det var Fisk, som i l996, avslørte at det var en Hellfire-rakett, laget av Lockheed Martin, som israelske soldater skjøt inn i en ambulanse i Libanon. Pasientene i ambulansen var barn og kvinner.

De endte på likhuset.

Alle høyeksplosivene til samtlige Hellfire-raketter i verden lages av en norsk våpenfabrikk på Hurumlandet nær Drammen..

Det er ingenting som heter objektiv journalistikk.

Vi velger og vi velger bort.

Det gjelder både vinklinger, intervjuobjekter og temaer.

I den voldsomme debatten som kom i tilknytning til dokumentaren, ”Et lite stykke Norge”, ble jeg vekselsvis kalt såvel kommunist, helt, landsviker, idealist og grovt usaklig.

Jeg kan fint leve med alt dette,

Også at kringkastingssjef John G. Bernander kom løpende gjennom NRKs korridorer og til innkjøpsavdelingen for dokumentarer – og skrek: Stopp dokumentaren fra den fredsaktivisten. Det var ikke ment som en hedersbetegnelse.

Alle manns venn er som kjent ingen manns venn.

Jeg synes det er riktig at journalister flagger ståsted, fordi vår journalistikk preges av våre interesser, vårt samfunnssyn – som preger alle våre valg.

Hva tenker du når du ser at dine nærmeste blir hentet av bevæpnede og aldri kommer tilbake?

Hvordan reagerer du når du ser et lite barn ligge på et fortau uten hode, på grunn av krigens bestialitet?

Hva gjør du når du ser at fanger bæres ut av fangeflyene på Guantanamobasen, iført fotlenker og hetter på hodet, og geleides inn i basens torturkamre.

Hva du tenker, hvordan du reagerer, hva du gjør, det viser hva slags menneske du er og hva slags verdier du har. Det er på bakgrunn av dette at vi som mennesker gjør våre valg.

Å granske menneskers valg blir spesielt viktig, når de gjøres av mennesker med makt.

Når Statoil bestemmer seg for å drive business i noen av verdens forferdeligste land, bør journalister følge med og avsløre og se hva de såkalte norske verdiene er.

Det er viktig å spørre om norsk næringsliv bør sikre seg business og kontrakter nesten for enhver pris?

Sist helg var jeg i London og snakket med to løslatte Guantanamofanger, og en av de tidligere fangevokterne på samme base.

Da jeg i en dokumentarfilm kunne fortelle at Kværner, selskapet til korrupsjonsdømte Kjell Inge Røkke hadde 700 ansatte som var involvert i mange deler av Guantanamobasens drift, skrev Kværners toppledelse at jeg drev med usannheter– og at deres ansatte i all hovedsak klippet gress og tømte søppel.

Senere har jeg gått gjennom mange tusen kontraktsdokumenter, som viser at Kværner
Hadde undertegnet kontrakter der selskapet sier de slutter seg Operation Enduring Freedom, og har hatt som et av sine hovedoppdrag å ta seg av vedlikehold og fylling av alle fly som kom til Guantanamobasen. Også fangeflyene!

De menneskene jeg intervjuet på Guantanamo hadde mye mer å fortelle om Kværners virksomhet. Det vil jeg offentliggjøre etter hvert.

Mine intervjuobjekter i London sist helg kunne oppsummere at det samlet har vært mer enn 800 fanger på Guantanamo-basen..

De fleste har nå sluppet fri. De er helt uskyldige.

Bare en av fangene er dømt for terrorvirksomhet

I dag eier staten 30% av aksjene i Røkkes imperium. De kjøpte aksjer for 5 milliarder kroner i dette selskapet, og har nå muligheter til å fortelle Norge den fulle sannheten om Kværner på Guantanamo.

Det er fantastiske mange dyktige norske journalister.

De både vil og kan!

Derfor er det et paradoks at norsk journalistikk preges, med hederlige unntak, av stadig mer kopijournalistikk og fellesjournalistikk.

Alt er like viktig og uviktig.

Samtidig har små grå menn i slips fra utenlandske konsulentselskaper overfalt seriøse avisredaksjoner for å få opp produktiviteten og den økonomiske bunnlinjen.

De har glemt, eller kanskje aldri lært, at det krever et levd liv å skrive gode lederartikler eller kommentarer.

De vet kanskje heller ikke at det krever helt andre ressurser å avsløre mektige samfunnskrefter enn å promovere korttidskjendiser, andre som ikke kan noe og reality-vrøvl.

Dette er en medieutvikling som vi må bekjempe.

I hvert fall alle oss som er opptatt av å bruke dette fascinerende yrket til noe viktig og til noe ordentelig.

Over arbeidspulten min henger det et sitat av den danske lyrikeren, Carl Scharnberg.

Det lyder slik:
”Er du usikker på hva du skal mene og gjøre. Legg da merke til hva bankene, skipsrederne og jordeierne mener du skal gjøre. Ta deretter det stikk motsatte standpunktet”.