Utdelingen av
Zola-prisen 2010 i Nobelinstituttets festsal i Oslo 13.01.2010. Styreleder Ingjald Ørbeck Sørheims tale til prisvinneren
|
||
Vi lærte på skolen at folkevandringstida kom etter Romerrikets fall. Store folkegrupper flyttet seg i Europa. Vår folkevandringstid er annerledes, nå flytter individer og familier. Hele verden er arena. Millioner personlige valg ligger bak. Derfor ser vi ikke dimensjonene: Norge har nå 510.000 innvandrere etter Statistisk Sentralbyrås definisjon: At du sjøl eller en forelder er født i annet land. Halvparten av Norges folkevekst, en fjerdedel av oss som bor i Oslo og 40 % av skoleelevene her er innvandrere i denne betydning. Det er derfor lenge siden det hadde mening å spørre om vi ønsker et flerkulturelt samfunn. Vi har et flerkulturelt samfunn! Hvordan skal vi så makte å leve sammen, i fred og fordragelighet? Hva skal vi gjøre for å unngå ødeleggende konflikter? Dette vil kreve mye av oss alle, fra de gamle og fra de nye. Folk kommer fra over hundre land, med ulik erfaring, kultur og religion. Noen grupper klarer seg bra, med nær 100 % i arbeid etter få år, andre ligger på en tredjedel av dette. Konfliktnivået varierer. Statistikken forteller noe om resultatene, men mindre om prosessene – som ofte er dramatiske. Kampen står i hverdagen, for den enkelte som skal forme sitt liv, alene og i samspill med familie, naboskap, arbeidskamerater og folk med helt andre språk og bakgrunn. Debatten har tidvis høy temperatur: Om parallellsamfunn, om tvangsekteskap og overgrep innen familien og klanen. Vi hører mindre om alt som går bra, og det er ikke lite. Statistikken viser faktisk at integrasjonen i arbeidslivet går bedre enn i andre land, mange gjør det bra i skolen, ikke minst jentene. Integrasjonsminister Lysbakken satser på å få fram de gode hverdagshistoriene – slik Migrapolis i NRK gjør det hele tiden. Men vi har et alvorlig problem: Av frykt for å krenke religion, tradisjon og privatliv har stillheten senket seg over det som skjer i familien og andre lukkede rom. Men det tjener ingen hensikt å tie eller glatte over det uakseptable: at noen lider midt i blant oss. Vi har ofte vendt dem ryggen og latt dem bære byrdene for en misforstått toleranse. Alma Adens bok: ”Se oss. En bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne” traff oss i hjertet. En knyttneve av en bok skrev Per Anders Madsen i Aftenposten, redaktør Knut Olav Åmås kalte den årets viktigste bok. Vi møter et levd liv, meget langt fra Bakkebygrenda. Den viser oss krigens råskap i en korthogd faktastil, et flammende angrep på all krig. Sjelden har det passet bedre å dele ut Zola-prisen her i fredens hus. Midt i krigens inferno lar Amal oss møte menneskets varme egenskaper: Vennskap som støtter og løfter, kvinnene i et hus ved veien som gir det fortapte krigsbarnet håp, en livshank å holde i. Møtet med Norge var dramatisk. Hun tar oss med inn i de vonde dagene, med boken jeg nevnte og den neste: ”Min drøm om frihet”. Hennes tredje bok er praktisk viktig: ABC i integrering. 111 gode råd om hvordan alle kan bli fullverdige borgere i det norske samfunnet”. Amal er et integreringsdirektorat i miniatyr. Fra hverdagsråd nr. 33: Vær raskt ute med skuffa når det snør; da blir naboen glad, til hovedperspektivet: Både innvandrere og vi andre kan få et bedre liv gjennom bedre integrering. Tonen i hennes budskap er vennlig og konstruktiv: Integrering er ingen krig, det er ingen som trenger å forsvare seg. Slapp av. Ikke gå i skyttergraver. Hils på naboene dine, vær positiv og hjelpsom, og altså: Måk snø! Språket er nøkkelen. Med språket blir du selvstendig. Bruk biblioteket så mye som mulig! Følg barnet ditt til aktiviteter. I fjor høst opplevde jeg integreringens solside. Sesongavslutning for et miniputtlag i Vålerenga. Ti femåringer; fem Ahmed og Ali, fem Even og Eirik, forent i den universelle gleden i ball-leken. Jeg er bestefaren til Eirik. Etterpå kaker og brus. Like mange mørke pårørende som blekansikter, tre besteforeldre til Ahmedene, bare meg til Eirikene. Ingen parallellsamfunn! Men få hundre meter fra Valle skjer onde ting: Moralpoliti som sparker homser som leier hverandre slik kjærester gjør, med den begrunnelse at dette er en muslimsk bydel. Amal Aden kjemper for universelle verdier og normer: I balansepunktet mellom respekt for forskjeller og kamp mot overgrep mot de svake, både i egen gruppe og utenfor denne. Hun blir provosert av å bli bedømt på grunnlag av hudfarge eller religion: Man kan godt være en god nordmann, muslim og mørkhudet samtidig Historien viser at underpriviligerte og marginaliserte først vinner likeverd når de fostrer talskvinner og –menn som bryter undertrykkingens onde sirkel. Man trenger ikke være marxist for å dele Karl Marx’ innsikt: Arbeidernes frigjøring er deres eget verk. Bønder, arbeidere, kvinner, de homofile ryddet seg plass i samfunnet ved sjøl å kjempe for rettferdighet. I denne kampen er det flere fallgruver: Å søke rollen som offer, som klient eller på andre måter å gjøre seg stakkarslig. Amal budskap lyser av livskraft og vilje til likeverd. Som de gamle arbeiderfanene bar slagordet: Gjør din plikt, krev din rett, stiller hun sterke krav til seg sjøl og til den gruppen hun kommer fra. Samtidig tar hun oppgjør ved den praksis som ikke kan godtas. Amal har gjort en lang reise. Som ung foreldreløs analfabet fra et krigsherjet Somalia gikk hun rundt i Oslos gater og stilte bitre spørsmål:
Hvorfor er jeg i Norge hvis det ikke er noen som bryr seg om
meg her? Siste bok avsluttes slik: Vi er alle mennesker; vi må se likhetene, ikke bare forskjellene. Det må ikke bli oss mot dem. Respekter at naboen din ser annerledes ut enn deg, at han har en annen hudfarge, en annen religion eller en annen seksuell legning.
Med respekt kan vi leve
sammen. Du har vist et enestående mot, du har sprengt grenser. Reaksjonene har vært sterke, du har vært truet og spyttet på. Men du står oppreist. Du kjemper for oss alle, du kjemper for menneskets verdighet.
Vi er stolte over å gi deg Zolaprisen for 2010!
|
.