Styreleder Petter Mejlænders tale til prisvinneren
|
Kjære Margreth Olin. |
 |
De er viktige for oss – og vi er viktige for dem. Å være noe viktig for andre er kanskje det beste vi kan bli.
På denne arenaen finnes det heldigvis svært mange ildsjeler og mange varme hjerter og skarpe blikk – sikkert mange som også har inspirert deg. Her snakker vi nemlig om kjedereaksjoner. Likevel er din stemme, din metode og ditt uttrykk unikt. Bare du er Margreth Olin. Derfor er det ditt valg og ditt særegne engasjement vi skal glede oss over og feire i dag.
Vi kan ikke alle være engasjerte og empatiske på alle områder. Det er derfor det er så viktig at vi synliggjør vårt engasjement og våre virkeligheter. Slik du så forbilledlig gjør. Neste gang er det kanskje vi eller noen andre som beriker deg. Slik fungerer en vital kultur. Alle gir noe til alle.
Vi blir ikke kloke en gang for alle. Klokskap er en holdning og en prosess, som hele tiden forandrer oss. Det som er godt og riktig den ene dagen, er ikke nødvendigvis godt og riktig den neste.
Gaper vi over for mye, risikerer vi å bli overflatiske. Og har vi for store ambisjoner, kan vi alt for lett bli blinde for de andre og misfornøyde med oss selv. Vi må være realistiske - uten å bli kyniske.
Filosofen Arne Næss var opptatt av dette. Han sa det var viktig å ha overkommelige ambisjoner, slik at vi blir fornøyde med oss selv. De som har for store ambisjoner, blir lett desillusjonerte og sitter igjen med et negativt selvbilde og tenker: ”Jeg duger ikke”. Dét hjelper ingen. Tvert imot.
Margreth Olin: Du duger. Du tar én problemstilling av gangen. Du viser oss tillit når du forteller om deg selv eller om andre. Du synker ikke ned i fortvilelse. Du gjør noe for mennesker som trenger vår oppmerksomhet. Du løfter oss opp sammen med dem, slik at vi alle kan bli bedre samfunnsborgere. Du gir oss innsyn, slik at vi kan oppdage at mønstre, systemer og ordninger ser annerledes ut fra den andre siden. Du hjelper oss til ny helhetsforståelse ved å vise oss deler vi ellers ikke ville sett. Alle deler påvirker helheten. Og ingenting blir helt uten at alle deler er på plass. Alle som har lagt et puslespill, vet hvordan helhet og del virker på hverandre. Slik er det også i samfunnet.
Helt fra du var 10 år har du hatt mange fortellinger på hjertet. Kanskje løsnet det da du forsto hvordan andre så på din gode venn, Onkel Reidar. Han som vekket angst og avsky bare ved å komme til verden. Han som du tenkte var bedre enn dem som så rart på ham. Nå blir vi alle, takket være din filmatiske fortelling, glade i onkel Reidar. Filmen om ham handler om deg, for du er alltid nærværende i dine filmer, men uten å plassere deg selv i sentrum. I sentrum hos deg står de som er i periferien. Filmen om Onkel Reidar handler om din kjærlighet og din respekt, liksom de fleste andre av dine filmer. Downs syndrom er ikke farlig: Det er vår holdning til Downs syndrom som kan være skadelig.
Vi som ble med deg inn i klasserommet i Ungdommens råskap ble også der utsatt for denne doble reaksjonen. Først motvilje, så smeltet vi. Du ga oss en lyst til å delta og bidra, for også disse frustrerte og til dels aggressive ungdommene ble vi fascinert av. Ungdommer er ikke farlige: Det er vår holdning til ungdom som kan være skadelig. Våre fordommer preger verden.
Du skaper ikke avstand med lettvinte og begrensende fasitsvar. Du inviterer oss inn med spørsmål gjennom et filmspråk som nærmest har preg av ubearbeidet råstoff. Å være med inn i dine fortellinger kan være som å møte virkeligheten selv. Vi får ikke løsninger, vi får erfaringer.
Likevel formidler du uuttalte svar: ”Det er mulig å gjøre noe!” Ved å se Reidar, kroppen din, ungdommene, de gamle, narkomane, unge mennesker på flukt, og ensomme, redde mennesker, forstår vi at vi alle kan få myke hender og hjerter som banker for de andre. Vi merker at handlingslysten våkner.
Det er nettopp det vi vil med Zola-prisen. Vi vil at ditt engasjement skal smitte og komme i arbeid i nye sinn og nye kropper. Slik at innsikt spres og angst forsvinner. Zola-prisen er til for å stimulere til relevant kritikk og helende innsikt. Fungerer systemet? Fungerer vi? Fungerer våre gode intensjoner og våre vakre talemåter?
Margreth Olin, du er som skapt for Zola-prisen. Du viser sivilt mot. Du vil foredle de grunnleggende verdiene i det norske samfunnet. Du kjemper for reelt menneskeverd, reell rettssikkerhet og reelt demokrati. Du manifesterer Zola-prisens ånd og mening. Det var lett for Zola-prisens styre å velge deg som mottaker av den statuetten som symboliserer varslingens verdi og nødvendighet - selve den opplysende ytringsgleden. Statuetten er solid og tung, for at dine varselrop også i fremtiden skal være tunge og solide.
Din film om Engelen var tung og solid. Også den en personlig motivert fortelling som vekket vår gru, medfølelse og endringstrang. En total selvdestruksjon med dop skal ikke tolereres. Vi vet at det ikke må være slik. Vi vet at det er mulig å ta grep. Men hvordan? Du tvinger oss til å stille spørsmålet. Til å ta stilling – til å se, slik at også dette usynlige livet blir en del av oss.
Virkeligheten utenfor vår daglige horisont kan være brutal, men den forsvinner ikke hvis vi ser en annen vei. Tvert imot. Den vokser, og fornedrer til slutt oss alle. Også her kan vår holdning være farlig. Vi vet det nå: Også engler trenger hjelp.
Og flyktningbarna. Barna. De andre, som du kalte dem i filmen din, de som var sterke, modige og smarte nok til å flykte helt til Norge. Men som i stedet for å bli tatt imot som smarte, sterke og modige, som ekte mennesker, ble parkert og isolert på avsides institusjoner, liksom i et ingenmannsland. Uten din hjelp hadde vi aldri sett disse ungdommene eller opplevd dem som medmennesker, som barn, barn som kunne vært våre egne, barn og ungdommer som ba om hjelp til å fortsette å være ekte og sterke mennesker i Norge – for Norge.
I stedet ble de vår vesle luksusverdens store og påtrengende hodepine. Vi redder disse mindreårige enslige asylsøkerne på den mest brutale av alle måter: Vi lar dem bo her, oppbevarer dem, uten skolegang eller vanlig omgang med nordmenn, for så, den dagen de ikke lenger er barn i juridisk forstand, å sende dem på dør tilbake til det stedet hvorfra angsten hadde fordrevet dem. Du tar oss med inn i deres verden slik at vi forstår hvor hjerterått dette er – og at det strider mot regler vi har forpliktet oss til å overholde gjennom FNs barnekonvensjon.
Du gjør det samme når du vil stanse utsendelsen av de flere hundre barna som folk i disse dager går i demonstrasjonstog for over hele landet. Det viser hvor aktuelt ditt verk og budskap er. Du har virkelig gått inn i din tid.
Margreth Olin, du snakker ikke bare til oss om nestekjærlighet, starter kampanjer og samler inn underskrifter i protest. Du vil opplyse statsråder som har makt til å snu urett til rett. Ja, det er som om du gjør Emile Zolas ord til dine og sier: ”Fru statsråd og herr statsminister. Tillat meg å si Dem at Deres stjerne, som hittil har stått så lykkelig, er truet av den skammeligste, den mest uutslettelige skamplett.” Også for deg er det en plikt å fortelle, for ellers blir du medskyldig. Liksom Emile Zola kunne du kalt ditt rop om rettferdighet ”Jeg anklager”.
Det er delt ut fjorten Zola-priser. Ditt navn, det femtende, passer godt inn i rekken av vinnere.
I fjor priset vi Kåre Bakken for han innsats for papirløse flyktninger, de som fikk avslag på asyl, men som han hjalp fordi han, gjennom inngående samtaler, forsto at de egentlig tilfredsstilte kravene for opphold. De var bare ikke forstått.
Året før det priset vi fengselslege Kjetil Karlsen, som tok bladet fra munnen fordi mange fanger får elendig helseomsorg i strid med alle instrukser. Mange innsatte rammes derfor helt urettmessig av en invalidiserende tilleggsstraff - og endatil dødsstraff. Fordi de ikke blir forstått.
Margreth Olin, du fører dette prisvinnende arbeidet og denne holdningen videre fra individ til samfunn, fra deg og Kroppen til De andre. Samfunnsforståelse og moral forutsetter selvforståelse. Og vi er med deg på reisen. Selv i undersøkelsen av kroppen din granskes, forstås og refses også vi. Du viser oss anomalien, ensomheten og lidelsen som finnes i vår fine kultur, og hvor lite som skal til for å vedlikeholde og styrke menneskeverdet og rettssikkerheten.
Fortaptheten i små fortellinger som Lullaby og Dei mjuke hendene får karakter av metaforer, der vi til og med får et glimt av Europas og selve sivilisasjonens krise. Ja, selv når du viser oss vrangsiden av vår velstand i en nærmest grotesk estetikk I kjærleikens hus, din debutfilm, ser vi noe større: Sløseriet, kynismen og den sviktende bærekraften i vår livsform.
Du har vunnet mange priser til å være så ung. Du har fått filmpriser det står respekt av, og du har fått Livsvernprisen, en likestillingspris, Amnestyprisen og Ny Tid kåret deg til Årets Nordmann i 2008.
Nå får du også Zola-prisen. Den er formet som en ropert fordi vi ønsker å forsterke effekten av ditt videre arbeid. Vi håper dine inspirasjoner når frem til oss alle - inkludert statsråder, presidenter og statsministere.
Margreth Olin: Gratulerer med Zola-prisen for 2013.