Mange takk for den tiltro dere viser meg ved å gi meg Zola-prisen.

Slik jeg har forstått det, tildeles prisen personer som har vist skepsis overfor makthavere som ikke legger nødvendig vekt på menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet.

Vi har en av de beste lovgivninger i verden som skal beskytte vanlige samfunnsborgere.

Jussen skal også tjene alminnelige mennesker, ikke bare mennesker med posisjon og makt, men det opplevde jeg helt annerledes gjennom to rettssaker. Jeg opplevde prosessen som utslag av kynisme, bygd på uredelighet fra de ansvarlige. Og kan ikke se det på annen måte enn at hensynet til personlig prestisje var langt viktigere enn hensynet til rettferdighet.

Jeg var naiv som trodde at i norske rettssaler gikk alt riktig og ordentlig for seg.  Disse opplevelser har for all framtid brent seg fast i min hukommelse.

Tannhelsepersonell er blitt fortalt at det er viktig det arbeidet myndighetene har satt oss til å gjøre, men jeg skjønte straks at dette ikke kunne stemme. Både under utredningen ved Rikshospitalet og Statens arbeidsmiljøinstitutt, og senere i rettssalen ble alt snudd på hodet. 

Vi som yrkesgruppe har aldri krevd noe. Vi er ikke den gruppa i det norske helsevesen som roper høyest når det skal fordeles penger og makt.
Det synes lett for byråkratene, når de blir stilt til ansvar for å rydde opp, å bare skyve ansvaret nedover. Så langt nedover at de er helt sikre på at hensynet til det lille mennesket ikke får samfunnsøkonomiske konsekvenser, men derimot blir et stort tap for den enkelte.

Derfor blir det laget forskrifter, praksiser og kulturer som ikke er i samsvar med lovene.

Nordmenn er flinke til å instruere andre land i menneskerettigheter, men vi er dårlige til å vurdere brudd på menneskerettigheter her hjemme. 

Når skepsis overfor makthavere mangler, og offentlig ansatte ikke gir informasjon og service, berøves vi livsviktige rettigheter som retten til riktig behandling i det norske helsevesen.

I psykiatriens forunderlige verden finnes det en del velvillige psykiatere som mener at skader som følge av miljøgifter ligger på det psykologiske plan. Samtaleterapi og ”lykkepiller” synes å være nøkkelen til behandling av slike skader. Derfor er det et paradoks at stortingspresident Hambro, i 1931, foreslo at det måtte innføres ”tilregnelighetsattester for psykiatere, for de vet ikke alltid sitt eget beste.

Ny forskning og viten kan også bli brukt på en gal måte. Når resultatet kommer i feil hender, kan det bli virkelig farlig, for da tjener det ikke lenger vitenskapen alene, men maktmennesker som ikke har skrupler med å gamble med vår helse og vår fremtid.

Og Andre Bjerke skrev noe om visdom og klokskap:
”Den eneste visdom i verden har visdommens voktere gjemt, bak formler og støv og løgner. Å sanse med nakne øyne er noe de lærde har glemt”. 

Verdens helseorganisasjon har sagt at de har ikke fått oversikt over ervervet skade og sykdommer på barn og kvinner. 

Norges off. utredning viser at kvinnesykdommer og skader ikke har blitt tatt på alvor. Denne utredningen gav både tidligere helseministere Hærnes og Høybråten full støtte til.

Nå er det opprettet avdeling i Europa som har til oppgave å beskytte kvinners helse på alle arbeidsplasser.

Middelaldrende menn har lagt menns toleransegrenser til grunn for hva vi kvinner skal tåle ved ervervet skade. Dette stemmer ikke, da vi er mer sårbare pga. mindre muskelmasse, lavere kroppsvekt, og ikke å forglemme det hormonelle.

Gruppa vår hadde håpet på at professor Bente Moen ved universitet i Bergen hadde blitt tildelt forskningsmidlene. Ikke bare fordi hun er en dyktig forsker, men som naturlig er, ønsket tannhelsesekretærene seg en kvinne.

Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen har sagt at det skal ikke stå på penger.  Så nå er det bare å håpe at professor Bjørn Hilt ved arbeidsmedisin i Trondheim, som har fått forskningsmidlene, er modig nok til å stå på egne bein. Slik at resultatet ikke blir preget av et press fra sterke krefter som igjen ønsker å skyve sannheten under teppet.

Vi skal følge med.
I løpet av alle de 12 årene jeg har arbeidet med saken, har det blitt mange telefonsamtaler både med kolleger og andre personer.

Det er nok flere av dem som har undret seg over min tro på rettferdighet når jeg gjennom mange år har prøvd å få denne saken fram i lyset. Felles for oss er at vi har blitt feildiagnostisert og dermed feilbehandlet. Dette som en følge av manglende faglig dyktighet og urettferdig maktutøvelse, en kombinasjon som i verste fall kan gi dødelig utgang.

Fra min side ser jeg det som nedverdigende og diskriminerende, ikke bare for oss som har blitt rammet, men også for hele tannhelsetjenesten som yrkesgruppe. Det kom også klart frem i to Brennpunktprogram ”Kvikksølvjentene” og senere ”Kvikksølvbarna”.

Mange takk til de modige forskerne ved UiB som viste for hele Norge hvor farlig det var å varme opp kobberamalgam. Takk også til de modige kvinnene fra NRK som satte ord på tragedien.

Og så til slutt vil jeg benytte anledningen til også å takke alle som har hatt tiltro til meg og vist ansvar i denne saken. Og det er mange. En del av dem er til stede i salen nå. Tre av dem som vitnet i retten har kommet helt fra Sverige, emeritus professor i miljømedisin Maths Berlin, overlege Bo Nilsson og dosent i psykiatri Per Dalen.

En spesiell takk til Maryanne Rygg. Hun vitnet i retten der hun henviste til professor Ivar Mjør, tidligere forskningsleder i NIOM. På et seminar i Tannlegeforeningens regi i 1997 sa Mjør bl.a: ” Tenk dere når kontordamene varmet opp kobberamalgam, da var det høy eksponering i lokalene.” Videre sa han at kobberamalgam er helt sikkert toksisk. Retten la heller ikke vekt på professor Mjørs faglige uttalelser.

Takk også til professor i odontologi Nils Roar Gjerdet som jeg har hatt mange samtaler med opp gjennom årene og som tålmodig har lyttet. Hans medvirkning i Brennpunkt var uvurderlig.

Og så en takk til min kjære familie som har holdt ut med meg i alle år fra jeg ble syk og i tillegg de 12 år jeg har kjempet for saken.

Takk for oppmerksomheten