Kjetil Karlsens takketale

Takk! Tusen takk for denne prisen. Jeg er spesielt takknemlig for at styret gjennom pristildelingen viser et viktig engasjement for en av samfunnets aller mest sårbare grupper: pasienter i fengsel. Konflikten ved Tromsø fengsel dreier seg om: * innsattes rett til helsetjenester, * respekt for medisinske vurderinger, og * helsepersonells varslingsplikt.  Tilsidesettelse av medisinske råd I mars 2005 sitter en 31 år gammel kvinne syk og isolert i Tromsø fengsel. Min kollega Heidi Berg-Houmb anbefaler at pasienten overflyttes til felleskapsavdeling på grunn av økende panikkangst. Rådet blir ikke fulgt. En uke senere henger kvinnen seg og dør.  I 2006 tilbakeføres en pasient til fengsel fra psykiatrisk sykehus, mot klare advarsler om selvmordsfare fra psykiater og fengselslege. Pasienten settes i isolasjon, uten tilsyn. Han henger seg i sitt eget belte. Selvmordsforsøket oppdages tilfeldig og pasienten overlever.

 Etter at klare medisinske råd på denne måten flere ganger tilsidesettes av fengselslederen, med tildels dramatiske følger for pasientene, varsler jeg overordnet instans. Å ikke melde fra ville vært et brudd på min personlige og yrkesfaglige etiske kodeks. I tillegg ville det ha vært i strid med Helsepersonelloven, som pålegger meg å varsle når pasienters liv og helse settes i fare.

Dissident
Første gangen noen kalte meg en «varsler» ble jeg overrasket. Jeg har tenkt at jeg bare gjør jobben min som lege. Men veien er kort fra å følge sin lovpålagte varslingsplikt til å bli betraktet som varsler, og derfra enda kortere til å bli stemplet som dissident og samfunnsfiende. Om den uvanlige karrieren som dissident skal Václav Havel ha sagt følgende: «Du blir kastet inn i det ved din personlige ansvarsfølelse, kombinert med et komplekst sett av ytre omstendigheter (…) Det begynner med at du forsøker å gjøre arbeidet ditt godt, og du ender opp med å bli regnet som en samfunnsfiende».

Saken er uavklart
De fleste sentrale spørsmål i denne konflikten er fremdeles uavklarte. Varslingen har ennå ikke ført til en eneste systemforbedring. Ingen innrømmelser, ingen konsekvenser for noen ansvarlige personer.

 Konflikten har avdekket at norsk praksis er på kollisjonskurs med Europarådets fengselsreglement. Statlige fengselsmyndigheter kan overprøve klare, lokale medisinske vurderinger uten noen form for kvalitetssikring og tilsyn.

For to år siden gjorde jeg politiet oppmerksom på at fengselslederen i etterkant av saken fra 2006 synes å ha produsert et dokument med feil dato og innhold for å forsvare sin tilsidesettelse av medisinske råd. Politiet i Tromsø ønsket ikke å etterforske den mulige dokumentforfalskningen. Ingen ansvarlig instans har villet be politiet om å etterforske saken. For ett år siden valgte jeg derfor selv å anmelde forholdet til Riksadvokaten. Anmeldelsen er underskrevet av 28 enkeltpersoner, leger og andre, fra hele landet.

Den ansvarlige fengselslederen har skiftet jobb. Samtidig har syv sykepleiere og leger forlatt sine stillinger i fengselshelsetjenesten i Tromsø de siste tre årene, de fleste som en følge av konflikten.

Unnfallende arbeidsgiver
Ansettende myndighet for leger i fengsel er kommunen, ikke fengselsvesenet. Konflikten skulle vært mellom min arbeidsgiver Tromsø kommune og fengselet. På grunn av kommunens feighet, ble de enkelte helsearbeiderne stående alene i konflikt med fengselsledelsen.

Da fengselslederen nektet meg adgang til fengselet, fulgte kommunen opp med å suspendere meg fra alle oppgaver som fengselslege. Den uttalte hensikten var å bevare et godt samarbeidsforhold til fengselsledelsen. Utestengelsen ble kjent ugyldig etter tre måneder, og opphevet med øyeblikkelig virkning. Kommunen opprettholdt likevel mitt yrkesforbud i ytterligere et halvt år.

Kommunens øverste administrative og politiske ledere er hele tiden blitt grundig orientert, men har likevel verken reist krav om varslingen behandles, eller at den mistenkte dokumentforfalskningen etterforskes. 

Støtte til fengselslederen
Til i dag har ingen instans gått til kjernen og foretatt en grundig og forsvarlig vurdering av de konkrete sakene jeg har varslet om.

Den ansvarlige fengselslederen hevder hun er offer for en kampanje. Til tross for gjentatte overprøvinger av medisinske råd, med tragiske utfall, og mulig dokumentfalsk, får hun full støtte av sin forbundsleder, politiet, statsadvokaten, og alle administrative nivåer i fengselsvesenet.

Fengselsvesenet motsetter seg å innhente journalopplysningene som er nødvendige for å behandle varslingen. Helsemyndighetene mener at saken er utenfor deres ansvarsområde. Justisminister Knut Storberget skriver at han føler seg trygg på at varslingen er forsvarlig behandlet.

Ved en gjennomgang av sakens dokumenter finner jeg signaturene til nær 100 saksbehandlere. Etter hvert som saken har blitt stadig mer betent, vil ingen ha den på sitt bord. Saken sendes – som i et Kafkask mareritt - fra én instans til den neste, oppover og nedover i forvaltningen. Snart presenteres man for én grunn til at den ikke skal behandles, snart en annen.

Det er lett å se hvordan byråkratiet beskytter seg: Et lag av synlige og usynlige saksbehandlere mobiliserer til sammen så mye motstand at den som påpeker alvorlige systemfeil slites ut, isoleres og blir forvirret.

Byråkratiet spiller på et rikt register av systematisk trenering, komplisering, tåkelegging og bevisste misforståelser. Fokus skifter fra forholdene det er varslet om til personen som har varslet. Det stilles spørsmål ved hans eller hennes motiver og karaktertrekk. Etter dette følger sanksjoner, trusler og andre ubehageligheter.

Varsling som teamarbeid
«Den står sterkest som står alene». Dette er doktor Thomas Stockmanns konklusjon etter å ha erfart myndighetenes forakt for sannheten, deres brutalitet og den kompakte majoritets svikefulle feighet. Stockmann tar feil. En varsler som står alene mot en arbeidsgiver eller en myndighetsperson er sjanseløs. Varsling er teamarbeid. Mange har kjempet sammen med meg i denne saken. Jeg nevner noen eksempler:

• Da jeg ble utestengt, reiste min kollega Steinar Robertsen umiddelbart krav om at jeg skulle få tilbake jobben. Da intet skjedde, sa han opp sin stilling som fengselslege i protest.
  
• Da fengselslederen gjennom et ukritisk portrettintervju i avisa Nordlys renvasket seg selv for alle anklager, valgte sykepleier Rønnaug Finnset å redegjøre offentlig for våre mangeårige samarbeidsproblemer med fengselslederen. Dagen etter ble Finnset kalt inn til møte med kommunens øverste ledelse og tvangspermittert fra stillingen som leder for fengselshelsetjenesten.
  
• Da anklagene mot fengselshelsetjenesten og undertegnede var på det groveste, inviterte kollega Mads Gilbert meg hjem på te og hjemmebakt brød. Han gav meg helt nødvendige råd for å takle utfordringene: Minst fire timers søvn hver natt, og en lang spasertur hver dag, uten mobiltelefon. Gilbert sa også at jeg måtte sette meg på et fly til Oslo og ta kontakt med professor Thomas Mathiesen.
  
• Mathiesen fattet interesse for saken og satte seg raskt inn i den. Han forfattet et åpent brev der han anmodet justisminister Storberget om å rydde opp i konflikten ved Tromsø fengsel. Mathiesen har etter dette fulgt saken tett.
  
• En kollega på Frøya, Steven Crozier, startet kronerulling blant allmennleger for å dekke noen av mine advokatutgifter. I løpet av et par uker ble det samlet inn 65.000 kroner fra kollegaer av meg fra hele landet. Crozier meldte seg senere ut av Legeforeningen i protest mot det han oppfattet som en altfor passiv og avventende holdning til saken fra vår fagforening.
  
• Advokatene Nina Kroken, Preben Haugmoen Mo og John Christian Elden har bistått meg. Ikke bare profesjonelt, men også idealistisk.
  
• Kollega Marte Petrikke Grenersen er min best tilgjengelige og mest kritiske korrekturleser. Tidlig i konflikten, mens hun ennå var student, tok hun offentlig stilling i saken. Student Kamilla Sande Hansen etablerte og drifter en gruppe på Facebook, der flere tusen mennesker støtter saken om verdighet for innsatte.
  
• De som vet mest om hvilken personlig belastning konflikten har vært for meg, er min faglige veileder Arne Haugli, og min kone, overlege Nadine Pullar. Tidlig i konflikten bestemte jeg meg for at disse to, og kun de, har anledning til å gi meg stoppordre. Hvis en av dem sier at tiden er inne for å gi opp kampen og legge konflikten bak meg, gjør jeg det. Jeg vet at ansvaret tynger dem.
  
• Pasienter i fengsel, tidligere innsatte og etterlatte har trosset skammen og stått fram med sine historier, for å hindre at andre senere skal oppleve det samme som dem.

 Et fellesskap av enkeltmennesker
Flere av de nevnte og mange andre har de siste tre årene også stilt opp for meg personlig. Ikke sjelden på en tid av døgnet der folk flest sover. Om nettene traver vi varslere i ensomme sirkler med vår angst og uro, eller vi utveksler erfaringer og lager nye strategier for å forsvare oss. Vi sitter fordypet i dokumenter, forfatter begeistrede eller rasende eposter, eller er ute for å handle neste dags aviser. Vi er mange, og sterkere enn både vi selv og våre motstandere tror. Jeg tar derfor i dag imot Zola-prisen med stolthet, på vegne av et stort fellesskap av engasjerte enkeltmennesker som sloss for et anstendig samfunn.

Behov for systemforbedringer
Det er mitt håp at dagens prisutdeling vil bidra til at fengselskonflikten i Tromsø kommer til en verdig avslutning, og at systemfeilene den avdekker blir tatt på alvor. En ny skriftlig veileder for helsetjenester i fengsel er underveis, likeledes en harmonisering av norsk praksis med Europarådets fengselsreglement.

Men mye mer må gjøres. Innsattes rettsvern og helsetilbud må styrkes i hvert enkelt av landets 45 fengsler, ved at det etableres robuste, dokumenterbare og kvalitetssikrede lokale rutiner.

Gevinsten vil være at vi forebygger unødvendige tap av menneskeliv, og at vi tar et skritt i retning av det humane og anstendige samfunnet som vi ofte innbiller oss at vi allerede har. Kampen for innsattes rettsvern og helsetilbud er en langdistanseøvelse, men vi vil vinne, for det er en god og rettferdig kamp.

Takk for støtten, og takk for oppmerksomheten!