Utdelingen av
Zola-prisen 2012 i Nobelinstituttets festsal i Oslo 16.01.2012. Kåre Bakkens takketale
Fra å drive en solid opparbeidet
slektsgård i fredelig sameksistens med sine naboer var situasjonen
forandret så og si over natten og utviklet seg raskt til den rene orgie
i vold og likvideringer. Etter en meget dramatisk flukt på kryss og
tvers gjennom Europa som hadde tatt nesten ett år, sto han nå fortvilet
fremfor meg med et avslag i hånden og en utreisedato som var langt
overskredet. Han virket helt utslitt og jeg forsto at han så på meg som
sitt siste håp for å kunne redde sin familie. Dermed fikk Sogn og
Fjordane fylke sitt første kirkeasyl, som ble det lille gudshuset ute på
Fanøy — som vi den gang slett ikke var helt sikre på om det i det
hele tatt var virkelig vigslet! Etter uker med mange
og inngående samtaler ble tillit utviklet oss i mellom og jeg ble
overbevist om denne familiens rett til beskyttelse. Jeg forsikret ham om
at dette ville løse seg fint når vi bare fikk forklart asylmyndighetene
om de misforståelsene som trolig var oppstått i politiavhøret. Så
naiv var jeg den gang —jeg skulle snart få erfare noe annet. Tilfeldigvis var
saksbehandleren den gang i dette mitt første fremstøt mot UDI en
oppblåst pære som tydelig gav uttrykk for at dette lå utenfor
meningmanns gjøren og laden - og i hvert fall ikke noe som jeg
burde befatte meg med. For å si det slik: akkurat dette hans utsagn skal
alle de flyktningene jeg siden har bistått være meget takknemlig for.
For der og da startet nemlig mitt engasjement for flyktninger! Jeg kunne underholdt
dere i dagevis med de mest dramatiske skildringer fra disse
menneskeskjebnene og også med de mest bisarre avgjørelser tatt innen
asylforvaltningen. Historier som ville tatt fra dere nattesøvnen — håper
jeg da. Men det er det her hverken tid eller den rette anledning
for. Men likevel vil jeg her prøve å gi dere et kort lite innblikk i en
hverdagssituasjon som jeg dessverre alt for ofte sto ovenfor som ansatt
på asylmottak:
Visste dere at man
kan lukte redsel? Jeg snakker ikke da om noe så fint som duft eller
odør, men om lukt, en meget spesiell lukt — som, her i landet
opptrer oftest i små gufne rom på asylmottak. I sene nattetimer, når
barna later som om de sover, når alle ord er sagt og hver fornuftig
tanke er stoppet opp og tårekanalene er uttømt over det nyåpnede brevet
med det siste avslaget i. Når stivnede khopper, sitrende av nerver, farer
sammen ved lyden av en bildør som blir slått i utenfor. Det er
da du kjenner den, denne merkelige lukten som nærmest springer ut
fra veggene og har en slags kjemisk og rå klamhet over seg der den
fyller rommet med en øredøvende stillhet. Slik kjennes lukten av redsel
ut, og du føler at den henger igjen i klærne dine lenge etter at du har
forlatt stedet! Utsondret fra en mor, en far - fra foreldre med ansvar
for barn — fra bunn fortvilte mennesker, medmennesker som trenger hårdt
til en utstrakt hånd, for ikke å gli ned i den mørkeste avgrunn! Har du
kjent denne lukten en gang vil du aldri senere ta feil av
den.
Men jeg vil også
fortelle dere om de episodene som ikke skjer så hyppig, men er
desto hyggeligere når de oppleves. De stundene når jeg kan knakke på
døren med brevet fra Gud i hånden, brevet som forteller at nå er
lidelsene over, nå kan de sove trygt om natten — de har fått
oppholdstillatelse i Norge. Når demningen brister for redslene man har
bært på så lenge og gledestårene strømmer. Når jeg forlater dem
for at de i fred skal få kjenne på denne nye og nærmest fremmede
følelsen av trygghet. Det er da den kommer; - denne fantastiske følelsen
av at man kan fly, ja, at man kan lette når som helst og bare sveve! En
helt utrolig herlig følelse — det er belønningen - og noen bedre
belønning klarer jeg ikke å tenke meg!
I en ideell verden ville nok de aller fleste av oss mennesker valgt å bo
i våre respektive hjemland. Men dit hen er det dessverre enda et drøyt
stykke igjen før vi er — om vi noensinne kommer der. Alt for
mange korrupte og maktglade despoter sitter som regjeringssjefer og
tyner sitt eget folk, driver etnisk rensing og skaper konflikter og krig
med sine nabostater. Tilsammen er de kanskje ikke mer enn noen få
hundretalls personer, men de har så langt klart å produsere ca.
40 millioner flyktninger i verden. En liten brøkdel av disse finner
veien til Norge.
La det være helt
klart — jeg er ingen naiv person som har som mål å fylle landet vårt med
flyktninger! Jeg innser at vi må ha et velregulert lovverk som er i
stand til å ivareta landets innvandringspolitiske hensyn og samtidig
hegne om asylinstituttet! En meget vanskelig balansegang, og jeg tror
ingen misunner dem som skal utøve den! Men, få organer er helt feilfri,
om noen. Med den store arbeidsbyrden i asylforvaltningen; UDI og UNE,
hvor de skal skille klinten fra hveten i kompliserte saker så gjøres det
av og til feil. Noe de vanskelig hverken vil eller kan
innrømme, forståelig nok. Det er disse "feilbehandlede" sakene jeg
har engasjert meg i. Etter utallige samtaler, som gjerne strekker
seg over uker og måneder, blir jeg overbevist om at her er det begått
feil av saksbehandler, denne personen trenger beskyttelse etter
FN-konvensjonen, og rettsikkerheten er her ikke godt nok ivaretatt. Når
jeg får dette klart for meg er det i grunnen ingen vei tilbake, da
skal dette mennesket oppnå beskyttelse i Norge uansett hvor
lang tid det skal ta! Dette kan best illustreres ved
å vise til at i saker som innehadde i snitt to avslag før de
kontaktet meg, så varierte saksgangen fra 1,5 år for den raskeste og til
10 år for den lengste før de oppnådde å få lovlig opphold i Norge! Men
jeg må jo også legge til at i 7 av 10 henvendelser om hjelp har jeg,
etter å ha satt meg grundig inn i vedkommendes sak, måttet avvise
søkeren da jeg vurderte avslaget som riktig.
Jeg har meget
god samvittighet for alle disse menneskene jeg har hjulpet til å få
opphold i landet vårt. I dag er de aller fleste av dem blitt norske
statsborgere. Alle har de fått seg jobb, kjøpt seg leiligheter og
eneboliger. Barna som tilbragte år av sin oppvekst på asylmottak er i
dag flinke norske ungdommer som er i full gang med til dels meget gode
utdannelser! Ingen av dem har så langt lagt det norske samfunn
til last. Bare vinn vinn for alle parter! Er det noe rart at jeg er
stolt av dem?!
Jeg må også nevne
det fantastiske privilegium det er å ha fått sjansen til å bli så godt
kjent med alle disse menneskene fra så mange ulike kulturer rundt om i
verden. Dette er blitt venner for livet. For en tid tilbake var jeg i
Bergen en tur. Et fem-dagers opphold som jeg måtte fordele på fem
overnattinger hos familier fra fem forskjellige nasjoner. I en hyggelig
atmosfære hvor deler av interiøret, musikken, duftene og ikke minst
smaken av spennende eksotiske retter, gjorde at man følte seg hensatt
til fjerne himmelstrøk. En opplevelse var det da også under praten å få
innblikk i hvordan dagliglivet artet seg i hjemlandene deres mens
forholdene der enda var fredelig og normale. Da jeg var tilbake til
heilnorske Fanøy igjen følte jeg at jeg kom tilbake fra reiser i
fremmede land — og det helt uten dårlig samvittighet for ikke å ha kjøpt
klimakvoter på unødvendige flyreiser! Jeg synes i grunnen synd på folk
som ikke får oppleve dette ved at de bevisst holder avstand til våre nye
landsmenn. Norge, vårt lille
land, er forandret. Vi er på forholdsvis kort tid blitt et flerkulturelt
samfunn. En forandring som ikke kan reverseres. Mer intens
er vi blitt en del av verden. Like lite som jeg kunne isolere meg
fra storsamfunnet ved å flytte til fredelige lille Fanøy — like lite kan
Norge betrakte den øvrige verden fra sidelinjen lenger. Verden banker på
- den banket på min dør på Fanøy — den har forlengst banket på Norges
dør! Vi kan ikke som nasjon stille oss likegyldig til de store globale
utfordringer og dermed ha nok med oss selv. Vi er alle og enhver
passasjerer ombord i romskipet Jorden og er blitt avhengige av
hverandres ve og vell, uansett hvor man bor på planeten og uansett
hvilken klasse man reiser på! "Opportunity knocks" kaltes et poppulært
underholdningsprogram som gikk på TV for noen år siden. Sjansen
banker på — ja kanskje vi heller skulle se det mer slik - og
være mer åpne for det potensiale av muligheter dette gir oss som samfunn
enn istedenfor og bare fokusere på de problemfylte utfordringene!? Jeg vil
avslutningsvis minne om hva den franske forfatter Emile Zola - som har
gitt navn til denne prisen og som døde i 1902, bare 62 år gammel — skrev
den 13de januar i 1898 i et åpent brev til landets president under
tittelen; "Jeg anklager". Foranledningen var "justismordet" på offiseren
Alfred Dreyfus som satt fengslet på Djevleøya for noe han var helt
uskyldig i". Zola skrev: "Nå vil jeg si
sannheten, for jeg har lovet å si den når ikke rettssystemet av egen
kraft vil bringe den frem, fullt og helt. Det er min plikt å tale, jeg
vil ikke bli en medskyldig" "Det er min plikt å
tale, jeg vil ikke bli en medskyldig!" — "Du må ikke tåle så inderlig
vel, den urett som ikke rammer deg selv". To forfattere, med hver sitt
utsagn — men som betyr det samme. Altså: så lenge jeg vet og har
kjennskap til, men likevel ikke reagerer overfor krenkelser og
maktmisbruk som går ut over sakesløse personer, så er jeg å betrakte som
medskyldig! Det er sannelig noe å tenke på for noen og enhver av oss!
Så har jeg en del
personer å takke. For ingen må tro at dette har vært et sololøp.
Ingenting kunne jeg ha utrettet helt alene. Først av alt må jeg
rette en inderlig takk til min vidunderlige kone Karen og til vår sønn
Truls for at de klarte å holde ut med en ektemann og en far som hadde
"hodet i" UDI, UNE, Storting og Regjering når det sto på som verst. En
varm takk til min sønn Rudi som vokste opp med chilenske flyktninger og
som etter hvert også fikk resten av familien til å engasjere seg for
flyktninger. En stor takk til min datter Anita og hennes mann Asbjørn
som startet og drev i fem år den gang et av landets største asylmottak;
Vestlandsheimen i Bergen, som ble ansett som et mønstermottak og hvor
flyktninger søkte seg til i fra hele landet og hvor jeg ble ansatt som
en av boveilederne. De gav meg dermed en mulighet til å få et innblikk i
en verden som jeg nå i ettertid kan si at jeg ikke ville vært et
øyeblikk foruten. Stor takk også til min øvrige familie, både barn og
barnebarn - det føltes godt å kunne ha familieråd når det røynet på
som verst!
Takk til leger og
helsepersonell som behandlet "ikke-eksisterende" personer! Takk til
rektorer som tok barn inn på skolen utenom all formell prosedyre! Takk
til folket i Telavåg som slo ring om en kvinne med sine to barn — en
bygd som visste noe om konsekvensene av å sette seg opp mot overmakten!
Ja, en stor og varm takk til alle dem som viste et hjertelag i en Marte
Svenneruds ånd! Jeg deler prisen med
dere alle! I dagens anledning
er ikke min person så viktig. Nei, det viktige og det store er at
en slik pris i det hele tatt har sett dagens lys. Den tjener som
motkrefter mot det vi trodde ble begravet for godt i en bunkers i Berlin
i 1945 og mot det hinsidige som vi smertelig fikk erfare som både nasjon
og enkeltmennesker i fjorårets tragedie. Derfor går en stor takk også
til de fem personene som våren 1997 tok initiativet til å opprette
Zola-prisen - - - og sist, men ikke minst; en stor takk til det sittende
styret og alle dets hjelpere, som på sin fritid arbeider for å
opprettholde denne viktige prisen.
Jeg vil avslutte med en kommentar som Arne Næss noe beskjedent uttalte
på slutten av et intervju med ham i et TV-program — et intervju hvor han
fremførte en del filosofiske betraktninger om de menneskelige relasjoner
- kulturer imellom. Han avsluttet med å si at; "Det hele dreier
seg egentlig dypest sett bare om ett ord — nemlig;
- kjærlighet."
En inderlig takk til dere alle sammen — og tusen takk for prisen.
Takk for oppmerksomheten.
|